Opplevelsen av skam ved voldtekt

Bjørg Tofte er en erfaren Gestalt terapeut og har sin egen praksis i Oslo. Hun har en mastergrad i både pedagogikk og i Gestalt psykoterapi. Hun har vært veileder for DIXI i mange år.

Dr.philos Malcolm Parlett er en britisk psykolog, Gestalt psykoterapeut og trener. Han har vært en ledende skikkelse etablering av gestaltterapi i Europa, og har vært redaktør for "The British Gestalt Journal" i 15 år. Han er en hyppig gjest i Norge, og har jobbet her som trener ved en rekke anledninger.






 

Hva er skam?

Skam er en naturlig menneskelig erfaring som ofte er undervurdert. Som andre reaksjoner på ulike situasjoner - for eksempel følelsen av sinne, av å bli berørt av noe vakkert eller å gråte - så har skammen sitt særegne uttrykk både kroppslig, følelsesmessig og mentalt. Skam gir seg mange utslag. Når folk føler ubehag eller flaue (f. eks glemmer navn eller ikke vet hvordan oppføre seg i en bestemt sosial situasjon) kan de oppleve skam på et lavt nivå. Noen ganger kan skamfølelsen kjennes overveldende og uutholdelig. Dette er noe av de mest smertefulle følelser vi noen gang kan oppleve. En ung kvinne beskrev sine følelser når hun fortalte sin familie om voldtekten: "Jeg var fryktelig flau. Jeg følte øynene deres boret seg inn i meg, ansiktet mitt var brennende hett og jeg kunne nesten ikke puste. Jeg ville bare forsvinne ned i et hull i gulvet - men det var ingen steder å unnslippe. Det var uutholdelig".

Skamfølelse er av natur, ubehagelig. Å bli skammet av andre, bevisst eller utilsiktet, øker følelsen av å ikke være «riktig», normal og akseptabel i andres øyne. Lærere og foreldre har ofte brukt '"skamming" "som straff og middel til kontroll. De fleste av oss har opplevd å bli skammet av folk vi har vært sammen med. Hver av oss har utviklet våre egne måter å både skamme oss og å unngå skam på - for å overleve andres kritikk, latterliggjøring eller avvisning.

Når vi opplever skamfølelse - eller mener at vi er i ferd med å bli skamfulle - prøver vi å flykte, enten ved å forlate situasjonen, eller ved å manipulere det som skjer (for eksempel å avlede andres oppmerksomhet eller å forandre tema for samtalen). Vi prøver å skjule våre følelser, bryte øyekontakten og se ned eller bort. Vi kan også prøve å "rømme innover», ved å blokkere våre følelser og kontakten med oss selv. Mange rødmer og det gjør situasjonen ekstra pinlig fordi det "viser utenpå" at vi reagerer. Mange har andre symptomer så som å svette, bli klamme, holde pusten, kjenne sterk angst eller bli "borte" og helt tause.

For noen har skam vært så plagsomt at de har utviklet ekstreme måter å unngå eller dekke over skamfulle følelser som oppstår - ved for eksempel å bli følelsesmessig forstyrret, fysisk syk, aggressive mot andre, eller ved å utvikle en "skamløs" atferd og blitt grenseløse eller helt tilfrosset følelsesmessig.. Vanlige reaksjoner kan bl.a. være "grunn" pust og relasjoner som er overfladiske. De kan også ty til dissosiasjon (bare være i kontakt "på overflaten, ta avstand eller ikke være fullt tilstede), bevisstløs TV-titting, spise (for mye) uten å være sultne, ikke spiser i det hele tatt, drikke alkohol eller misbruke medisin/narkotika - eller begrave seg i arbeid. Intensjonen er å holde de uønskede og ubehagelige følelsene i sjakk. Men selv om følelsene blir presset "under jorden", vil de ofte styre livet på en ubevisst måte og "kalle" på å bli behandlet.

Skam innebærer følelsen av å ikke tilhøre det som anses som "normalt"
Vi er spesielt utsatt for å oppleve skam nærvær av andre vi ser opp til. For eksempel når en tenåringsgutt ble bedt om å gjøre noe fysisk som lå utenfor hans styrke, ble han flau, særlig når instruktøren antydet at han burde kunne det ("alle andre kan, hvorfor kan ikke du?"). I slike situasjoner (dessverre fremdeles vanlig i sammenheng med undervisning), kan resultatet bli ødeleggende: det er en nedadgående spiral der personen det blir fokusert på - skammer seg og får behov for å skjule seg. Han blir distrahert, og mister sin følelse av styrke og presterer mindre enn han kunne gjort uten å bli skammet. Jo lenger tid det går i et slikt miljø, jo mer redd blir han, jo mindre presenterer han og jo mer føler han seg utestengt og avvist av andre.

Dessverre er det slik at når noen som er voldtatt tar kontakt med foreldre, fagpersoner som politi eller leger, eller til og med venner - kan tilsvarende nedadgående spiraler forekomme. En lege, selv om hun/han er velmenende, forstår ikke alltid at selv saklige spørsmål kan utløse følelser av forlegenhet og skam, fordi de berører sensitive og seksuelt intime forhold. En profesjonell person kan også føle behovet for å holde oppe sin tilsynelatende "profesjonelle holdning" og derved skjule sin egen naturlig menneskelig reaksjon. Foreldre og fagfolk som uttrykker sine dypt følte bekymring kan også utløse skam. Deres reaksjoner kan oppleves som så over-over- medfølende at traumet kan bli forstørret, slik at personen føler seg enda mer skamfull og isolert.

Fordi seksuell atferd i vårt samfunn er privat og ikke blir snakket om fritt og åpent , føler folk seg ofte flaue og sjenerte når de snakker om slike emner med andre, særlig når de blir spurt om detaljer (som profesjonelle krever ofte).
Skamreaksjoner er som oftest alltid tilstede ved samtaler om voldtekt. Profesjonelle personer må derfor være i stand til å tilby riktig type empatisk støtte, innlevelse og forståelse. Hvis ikke er de med på å legge en ny byrde til den voldtatte personens traumatiske opplevelser. Kort sagt, mens voldtekt er en massiv inntrenging i seg selv, og ofte vekker stor skam, kan de påfølgende avhør hos politiet, advokater, leger, osv. noen ganger nesten føles mer traumatiske enn selve voldtekten - og bli en "offentlig" invasjon og eksponering av en "privat" opplevelse.

Effekten av å bli voldtatt
Skal vi forstå skammen som følge av å ha blitt voldtatt, er det viktig å innse at voldtekt er en forbrytelse mot personen. Faktisk føler ofte voldtatte at de har blitt overfalt, forgiftet eller ranet. (Justisminister Knut Storberget har sammenlignet voldtekt med "nesten-drap".) Den som er voldtatt og som har følelser av skam og egen skyld, trenger å høre høyt og tydelig at det er overgriper som er kriminell, og at personen som er voldtatt ikke er ansvarlig for hva som har skjedd.
Dessverre har noen folk som har blitt voldtatt, følt direkte eller indirekte skyld for hendelsen - for eksempel ved å bli fortalt: "Du burde ikke ha kledd så utfordrende". "Du skulle ikke ha drukket alkohol". "Du burde ikke ha gått alene".
Noen ganger er den voldtatt personen ikke blitt trodd, særlig hvis det ikke er fysisk bevis. Disse brutale misoppfatninger og misforståelser, som synes å overføre ansvaret fra den kriminelle til den misbrukte personen, kan øke følelsen av skam. Skammen har som regel alltid en komponent av selvkritikk. Istedenfor å rette aggresjonen utover - til overgriper, vender mange skammen innover - og mange anklager seg selv for det som har skjedd. Det er derfor viktig at alle som skal behandle voldtektssaker er helt tydelig på sine holdninger og verdier når det gjelder ansvarsforhold og skyldspørsmål: I Norge er voldtekt forbudt og kriminalisert. Og det gjelder uansett hvordan den som er voldtatt har tedd seg i situasjonen! Det er aldri den voldtatte som har skyld og ansvar - uansett! Enhver kvinne og mann i Norge skal kunne ferdes fritt uten at noen har lov til å innvadere kroppen deres - ufrivillig.

Å leve med skammen
Skam har en "ønsker å skjule seg" komponent. Dette er i konflikt med den naturlige reaksjonen de fleste mennesker har - som er å åpne for andre når de lider. DIXI har vist igjen og igjen at de som har klart/valgt å snakke seg gjennom opplevelsen av å bli voldtatt, opplever det som helbredende. DIXI tilbyr et støttende, ikke-skammende miljø og en trygg atmosfære. Her kan den voldtatte personen møte sympati, forståelse og godhet og uten forstyrrende eller ufølsomme avhør. Når en voldtatt person blir mottatt på denne måten: akseptert, trodd, sett, hørt, forstått - er det en viktig del av behandlingen for det de har gått gjennom. Det er den sikreste måten å integrere og behandle traumer på. Å bli akseptert som en vanlig person - som en som har normale reaksjoner på en unormal hendelse - er begynnelsen på helbredelse, og reduserer følelsen av skam, isolasjon og egen skyld.

Som en voldtatt kvinne (som kjente voldtektsmannen som en i hennes sosiale nettverk) beskriver sine erfaringer med å hele seg:
"I begynnelsen var jeg i sjokk. Jeg var fullstendig desorientert og forvirret. Jeg følte meg forferdelig, jeg klandret meg selv for å ha tatt en drink, og følte meg skitten og avsky for meg selv. Jeg hatet meg selv, var forferdelig skamfull, og kunne ikke snakke om voldtekten med mine venner som kjente ham - jeg trodde ikke de ville forstå. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og ville bare dø, eller dra for å bo på et sted hvor ingen kjente meg eller kunne minne meg på hva som hadde skjedd.
Det var kun gjennom å snakke om mine erfaringer til andre som hadde blitt voldtatt og høre deres erfaringer - og hvordan de hadde følt på samme måte, at jeg begynte å avfinne meg med hva som hadde skjedd med meg. Jeg stoppet følelsen av å være "forurenset" og permanent skadet. Jeg innså at jeg ikke var ansvarlig, at jeg ikke hadde valgt det, og at han var kriminell, ikke meg. Selv om jeg besluttet å ikke anmelde forholdet, klarte jeg til slutt - med støtte fra min gruppe på DIXI - å konfrontere ham og få ham til å ta fullt ansvar for sine handlinger. Det å kunne snakke åpent om hva som hadde skjedd - og snakke om detaljene - gjorde det mulig å gå videre, og ikke føle meg skamfull og alene med det hele".

DIXI betyr:Jeg har fortalt. Å fortelle og snakke med andre er med andre ord er en motgift, eller en måte å kurere skam og frykt. Å snakke med andre som har opplevd det samme ser ut til å være spesielt verdifult etter en voldtekt. Å møte personer som har opplevd noe tilsvarende og som ikke vil presse den voldtatte til å gå raskere i integrasjon av sine opplevelser enn de er klar for. Likeså at ingen behandler dem som pasienter, men som er sammen med dem, uten fordømmelse og som er villig til å være der mens de arbeider seg gjennom sine ulike tanker/følelser/fysiske reaksjoner etter hvert som de oppstår.

Selvstendig arbeid med skam
Ettervirkningene av en voldtekt skjer ikke umiddelbart - for noen tar det svært lang tid før de er i stand til å avfinne seg med hva som skjedde med dem, huske og gjenfortelle - enn si konfrontere gjerningsmannen. Hver person og hans / hennes situasjon er unik, og hver person reagerer på voldtekt på hver sin individuelle måte. Deler av helingen innebærer å anerkjenne hvordan skammen for hendelsen kan komme i veien for å leve livet fullt ut - for hvordan personen ikke tør å være seg selv, spesielt rundt andre. Et viktig steg er å erkjenne at skam-følelser er vanlig i forhold til å ha blitt voldtatt - og ingenting å skamme seg for. Et viktig skritt på veien er å gi slipp på følelsen av å skamme seg for å være skamfull. Det er første skritt på veien til å tørre å fortelle om skammen til andre.

Noen ganger kan "gammel skam" spille en rolle. Folk har ofte skam, selvkritikk, lavt selvbilde som går tilbake til sine barndoms år. Disse kan reaktiveres når en blir voldtatt. Disse gamle mønstrene av å føle seg uverdig, mangelfull eller uakseptabel kan noen ganger kanskje trenge spesialist hjelp av en terapeut å arbeide gjennom. Men det er mange trinn som en kan mestre på egen hånd for å lindre eller hjelpe skamfølelse som oppstår.

Det første og beste måten er å finne andre som er "trygge" og troverdige å dele erfaringer med - mennesker som vil lytte, og ikke kritisere, og som bryr seg. Å ha et nettverk av støttende andre kan hjelpe den voldtatte personen til å sortere ut hva som har skjedd, og å skille hva som er rasjonelle, og hva som ikke er rasjonelle tankemønstre og kroppsreaksjoner (samtidig anerkjenne at sterkt følte reaksjoner/tanker oppleves som virkelighet og sannhet). Støtte, enten fra DIXI eller fra en støttende familie eller venne-nettverk kan være nødvendig. De kan minne om tilstedeværelsen her-og-nå og at den voldtatte personen er et normalt og sunt vesen som vil komme seg gjennom en vanskelig tid og etter hvert gjenerobre sin fulle verdighet som menneske.

Så er det viktig å ta godt vare på seg selv - som å spise godt, trene, og å ha avslappende stunder med for eksempel å lytte til favoritt musikken, anerkjenne når de trenger å være alene og når de vil være sammen med andre. Det er viktig å gi seg selv gode stunder, opplevelser og muligheter til å kose seg på måter som oppleves som "næring" for å føle seg bedre inni seg. Disse og andre egenomsorgs- tiltak som kan styrke følelsen av egenverd og selvtillit og kan stimulere tanker, kropp og følelser på en god måte. Heri ligger kimen til en sunn livslang praksis.

Fordriving av skam etter voldtekt kan ta tid, men svært mange har gjort "turen" vellykket, vunnet ny innsikt og fått økt selvtillit. De innser at de har verdi, talenter og kapasitet til å elske og å motta kjærlighet. Delvis gjennom å ha overlevd vanskelige tider, har de blitt eksperter på å være snillere og mer omsorgsfulle mot seg selv. Mange lærer å ta mer hensyn til egne behov, finne indre styrke og klarere grenser. De oppdager at de kan finne og holde på de gode tingene i livet, med varme og medfølelse både overfor seg selv og andre. Det er vår erfaring at selv de alvorligste traumer og sår kan heles og gjøres til livserfaringer som kan gi livet en ny dybde og mening  - paradoksalt nok.